Iryna kommer opprinnelig fra Brovary i Ukraina og har siden januar 2024 vært ansatt i Flyktningtjenesten for Gran og Lunner. Iryna kom alene med datteren sin, og måtte vente flere måneder på barnehageplass. I denne perioden lærte hun seg norsk hjemme på eget initiativ, og litt over et år etter at hun ble bosatt i Lunner kommune har hun bestått norskprøven på B2 nivå. Nå har mannen hennes også kommet til Norge, og nå er de etablert som familie på Hadeland. 

Iryna understreker hvor viktig det er å forstå at språket er nøkkelen til det meste. Det åpner dører til jobb, til vennskap og kanskje til en uformell prat når du er ute på tur. 

Etter et drøyt år her i Lunner kommer Iryna med sine beste tips til integrering og inkludering: 

Hva var det viktigste du gjorde da du først ble bosatt i Lunner kommune? 

Jeg prøvde så godt jeg kunne å bli kjent med noen på Hadeland, siden jeg forsto at det kunne være fint å ha noen å kommunisere med, være sammen med og stille spørsmål til. Samtidig var det viktig for meg å bli kjent med området og regionen. Siden vi kom da det fortsatt var vinter, var dette noe utfordrende. Jeg begynte også tidlig med å lære det norske språket, selv om jeg var hjemme med datteren min. 

Hva anbefaler du til nyankomne flyktninger som bosettes i Gran eller Lunner kommuner? 

Bruk så mye tid som mulig med andre nordmenn! Det å skaffe seg et nettverk som et bindeledd mellom det norske og det ukrainske hjalp meg mye i starten. Det handler om å få innsikt i en hverdag,  og i et liv som en ikke har kunnskap om fra før av – bare antagelser. Det ga meg forståelse for at dette kommer til å ta tid, og akseptere at slik er det. Videre var det også viktig for meg å forstå at jeg ikke var alene her i Norge, at det å ha fremmede mennesker som naboer går helt fint. Det var også viktig lærdom for meg å innrømme at Norge kanskje ikke var så “eksemplarisk” som jeg trodde. Mennesker har utfordringer også her. 

Hva synes du er vanskelig med integrering? 

Noe av det jeg opplevde som viktigst, men også meste vanskelig, var å få kontakt med mennesker. Det krever mye egeninnsats, og en må tørre og begi seg ut i det. Dette henger også sammen med det språklige, siden det er vanskelig og ikke kunne forklare seg godt nok. Jeg hadde ofte mange tanker som jeg aldri klarte å formulere. I tillegg er det vanskelig å forstå i starten hvor mye en faktisk må ordne selv som flyktning her i Norge. Selv om vi får mye hjelp fra Flyktningtjenesten og andre instanser, er det til syvende og sist ditt ansvar at alt går i orden. Det å navigere seg rundt med uvante regler, normer og kontaktpunkter er krevende: Hvor må jeg gå? Hvem skal jeg kontakte? Hvordan skal jeg starte for å løse denne utfordringen? 

Har du en “fun fact” om det norske samfunn som overrasket deg? 

I Norge er det svært vanlig å klage. En har rett til å klage på mye, og slik er det ikke i Ukraina. Dette er kanskje bare min subjektive mening, men jeg ble veldig overrasket da jeg lærte mer om klagerettigheter. En annen ting som forundret meg, som kanskje ikke kvalifiserer som en “fun fact”, men som likevel var interessant, var maten i Norge. Jeg trodde på at et vestlig land som Norge hadde et mye sunnere kosthold enn det jeg har innsett at er virkeligheten. 

Hva er de største forskjellene mellom Ukraina og Norge, slik du ser det? 

Jeg synes det er helt fantastisk at nordmenn ikke trenger seg på i form av unødvendige råd eller kritikk. I Norge kan en kritisere, og akseptere kritikk. Det er nytt for meg, da dette som regel ikke er normen i Ukraina. Flere ukrainere vil på bakgrunn av dette kanskje oppleve nordmenn som innesluttet, og ikke åpne for å diskutere, men virkeligheten er bare at dette gjøres på en helt annen måte her i Norge. 

Vi er utrolig glad for å ha Iryna med på laget her i Flyktningtjenesten!